WebArtikler.com er en ny måte å markedsføre nettsteder på. Vi tilbyr kvalitetsartikler skrevet av og for nettredaktører. Som en forfatter får du innholdet ditt lansert på andre nettsteder, og du drar nytte av lenker fra disse nettstedene til ditt eget nettsted. -Som nettredaktør, får du gratis innhold! - Som f.eks denne artikkelen!

Alle: Utskriftsvennlig Versjon Innlogget: Les som PDF Innlogget: Hent HTML Kode av: Uriks Totale Visninger: 358 Antall Ord: 3395

Hvordan i all verden i Kenya?

Artikkelen er en analyse av den prekære situasjonen som Kenya har havnet i. Artikkelforfatter Halle Jørn Hanssen plasserer landet i en nødvendig historisk kontekst for å forstå de bitre motsetningene mellom folkegrupper som ikke har idelogiske røtter, men etniske. Derfor dreper de hverandre og kjemper ikke sammen mot den rike overklassen, hevder Halle Jørn Hanssen, også tidligere generalsekretær i Norsk Folkehjelp.

(Uriks 11.02.08, www.uriks.no, http://www.uriks.no/news/Hvordan-i-all-verden-i-Kenya.html )


"Kenya som stat beveger seg med økende fart mot stupet", skriver Afrika-kjenner Halle Jørn Hanssen i denne Uriks-analysen, og påpeker at kollapser Kenya, kan det få internasjonale politiske ringvirkninger.

Tekst: Halle Jørn Hanssen, joe-hall@online.no

I Kenya er mer enn 1000 blitt drept mens mer enn 300 000 er blitt hjemløse som følge av voldshandlinger etter valget 27. desember, og tallene øker hele tiden. Kisumu, en av landets største byer og luoenes egen by, er ødelagt mens bander fortsetter å herje byen dag og natt og plyndrer og dreper.

De økonomiske konsekvensene av voldshandlingene hittil er anslått til ca 15 milliarder kroner, og ca 400 000 mennesker er blitt arbeidsløse. Utenlandske investorer og turister rømmer landet, den økonomiske veksten har stanset opp, og masseoppsigelser av arbeidere er like rundt hjørnet.

Kenya som stat beveger seg med økende fart mot stupet. Hvordan kunne alt dette skje i et av Afrikas tilsynelatende mest stabile land? For å finne svaret må vi tilbake til historien og politikken som har vært ført.

Kolonitiden
Å bringe kristendommen til de "svarte hedningene" og å stanse slavehandelen (sivilisasjonsoppdraget) var britenes offisielle, politiske markedsføring av koloniseringen av Afrika.



Dette gjaldt for Kenya som for alle andre kolonier i Afrika.

Men den egentlige politiske begrunnelsen også for Kenya var å legge grunnlaget for bruk av naturressursene som kunne friste briter til å bosette seg og drive plantasjelandbruk for eksport til Storbritannia.

For å få dette til satte Storbritannia i 1896 i gang et kjempeprosjekt for bygging av jernbane fra kystbyen Mombasa i Kenya til Kampala i Uganda. Britene ville skaffe seg adgang til og kontroll med Nilens kilder ved å åpne det afrikanske innlandet på denne måten.

Arbeidskraften ble importert fra en annen britisk koloni, India. Mer enn 30 000 indiere ble hentet som arbeidskraft. Minst en tredjedel av dem døde under anleggstiden i hovedsak som følge av nye og ukjente sjukdommer og et ekstremt brutalt arbeidsregime.

I 1902 var jernbanen ferdig, og den store innvandringen av hvite som skulle ha landbruksjord, begynte.



Inntog fra britisk overklasse



De første som kom var hvite settlere fra Sør-Afrika. De hadde allerede erfaring med kolonisering og konflikt og bar mye rasisme og vilje til brutal behandling av afrikanere med seg. Kolonimyndighetene betraktet dem som folk med liten sosial status som derfor bare kvalifiserte til ca 4000 til 5000 mål med dyrkbar jord hver.


Annerledes var det for dem som i de første tiårene av det 20. århundrede kom fra Storbritannia. De var ofte fra den britiske overklassen, av adelig slekt, offiserer og embetsfolk. Disse fikk allerede fra starten tildelt landområder på 1 million mål eller mer. De fleste av disse kom ikke for å arbeide, men for å nyte tilværelsen. De holdt kenyanere på rene slavevilkår for å få i gang produksjon på sine landområder.



Den dag i dag går det frasagn om livsstilen til mange av de britiske settlerne. De levde det søte liv med golf, ridning, jakt, hyppige og store fester der champagnen fløt og seksuelle hemninger ble kastet overbord.

Kikuyuene betaler prisen

De britiske settlerne fikk jord i det kenyanske høylandet og delvis i Rift Valley, som ble tatt fra den afrikanske befolkningen uten kompensasjon. Det var kikuju-folket som bodde på høysletta, og som derfor måtte betale den største prisen. De ble i hundre tusentall fordrevet fra sin jord og sine hjembygder og ut i områder andre steder i landet som etter hvert fikk navnet reservatene og som hadde mye til felles med det som seinere ble kalt "homelands" i Sør-Afrika.


Den britiske kolonipolitikken i Kenya hadde samtidig som mål å holde de ulike stammene i sine opprinnelige bosettingsområder. Denne politikken ble et viktig redskap for makthaverne når de skulle gjennomføre sin "splitt og hersk"-strategi i forhold til mangfoldet av folkegrupper i hele Kenya.


Det er nå - på begynnelsen av 1900-tallet - at det politiske grunnlaget for dagens tragedie i Kenya legges. Kikuyuene blir et jaget folk. Jord og livsform er tatt fra dem, og de er internt fordrevne i landet.

Opprøret kommer

Rundt 1950 gjorde kikuyuene opprør, etter et par generasjoner med krenkelse av menneskerettigheter. Det begynte så smått, ble stadig sterkere - og varte i mer enn ti år.

Den britiske kolonimakten brukte helt ekstreme voldsmidler for å kvele opprøret.


Kikuyuer og andre kenyanere blir forfulgt, internert og massakrert. De er frihetskjempere eller bare mistenkte.


Den amerikanske historikeren Caroline Elkins publiserte for tre år siden boka: "Britain’s Gulag in Kenya". Hun skriver at kanskje så mange som 100 000 kikuyuer, i hovedsak unge menn, ble myrdet av britene og at mer enn 1 millioner kenyanere av begge kjønn, de aller fleste kikuyuer, ble arrestert og satt i konsentrasjonsleire.



Tortur av det meste brutale slag var vanlig, seksuell mishandling og voldtekt av kvinner det samme. På den britiske siden ble færre enn 100 hvite; barn, kvinner og soldater, drept.


I dag ville britenes ugjerninger i Kenya i 1950-årene ha kvalifisert til forbrytelser mot menneskeheten og ført til rettssaker både i Den internasjonale domstolen i Haag og den internasjonale kriminaldomstolen.

Kenya får sin frihet

Men britenes undertrykkelse og brutalitet var nyttesløs. Kampen for frihet og uavhengighet kostet kenyanerne uendelig mye smerte og død, men til slutt vant de. Den britiske kolonimakten innså at kampen for imperiet også var tapt i Kenya, og landet fikk i 1963 sin uavhengighet.


De fleste lederne i den militære kampen var kikuyuer mens den fremste politiske lederen var kikuyuen Jomo Kenyatta.


Også luoenes leder Oginga Odinga, far til Raila Odinga, var en markert og radikal politisk leder.


Britene motsatte seg lenge at Kenyatta skulle bli Kenyas første statssjef, men bøyde til slutt av.

15 år med Kenyatta

Jomo Kenyatta var en meget dyktig, men autoritær leder som hadde liten forståelse for menneskeretter og demokratiske spilleregler.


I maktposisjon viste han raskt stor sans for kolonimaktens politiske og økonomiske system som var organisert slik at de briter som hadde politisk makt, også eide jorda og hadde den økonomiske makt i kolonien.


Slik ble det også raskt under Kenyatta. Andre politiske partier enn KANU, Kenyas afrikanske union, ble bekjempet, og fikk valget mellom å bli en del av KANU eller forbys.


Ytringsfrihet og organisasjonsfrihet hadde liten status hos Kenyatta.


Bilde: Det selvstendige Kenyas første president, kikuyuen Jomo Kenyatta


Ledere som Oginga Odinga, som opponerte mot Kenyattas styre og politikk, ble skjøvet ut i kulden mens en annen legendarisk luo-leder, Tom Mboya, som var sett på av mange som Kenyattas etterfølger, ble myrdet på åpen gate en dag i 1969.



Få i Kenya er i tvil om at mordet var politisk, og at kikuyuenes ledere sto bak.



Favoriserte kikuyuene


Kenyatta var opptatt av at hans egen folkegruppe, kikuyuene, skulle få kompensert for alt de hadde lidd under britene. I praksis betydde det en politisk favorisering av denne folkegruppen både når det gjaldt fordeling av politisk og økonomisk makt og jord.



Når hvite settlere tvunget eller frivillig forlot Kenya, ble deres jord ikke fordelt på de mange fattige jordløse, men gitt eller solgt for småpenger til nye og nå svarte jordbaroner, de fleste kikuyuer.


I Kenyattas tid oppplevde Kenya for øvrig til dels stor økonomisk vekst og fremgang. Dette gjaldt også utdanning og sosiale tjenester for fattige mennesker.


Like fullt, den økonomiske og sosiale ulikhet som koloniregimet og dets styremåte hadde etterlatt seg, ble på mange måter videreført under Kenyatta. Bestikkelser var et av flere redskap som kolonimakten hadde brukt i sin "splitt og hersk"-politikk.


Dette ble en del av koloniarven som de nye makthavere under Kenyatta tok til seg, og praksisen har seinere utviklet seg til det vi dag kaller korrupsjon.


Fravær av ideologiske motsetninger


Det samme gjaldt i noen grad med hensyn til det å holde de ulike folkegruppene i sine opprinnelige bosettingsområder. Luoene forble stort sett i sørvest ved Victoriasjøen, Luyaene lenger vest, Kalenjin i Rift Valley osv. De ulike folkegruppene ble altså i stor grad holdt i sine opprinnelige bosetningsområder.



Samtidig er politiske partier etter hvert i stor grad blitt organisert på basis av etnisitet.



Fravær av ideologiske motsetninger og dermed klassemotsetninger i politikken er en viktig forklaring på at lutfattige kikuyuer, luoer og kalenjin dreper hverandre i stedet for å stå sammen og kreve sin rett fra en overklasse som er meget rik.



Det har så langt aldri vært noen uttalt politikk fra noen regjering i Kenya å oppmuntre til flytting, giftemål og integrasjon på tvers av de etniske folkegruppene i landet. I praksis har kikuyuene imidlertid flyttet mer til andre områder av landet enn andre folkegrupper. Det er to hovedgrunner til det. Flere kikuyuer har hatt mer penger og bedre utdanning enn de andre.


Kenya under Daniel arap Moi

Jomo Kenyatta døde i august 1978, og visepresident Daniel arap Moi, ble innsatt som nytt statsobverhode.

Moi kom fra folkegruppen Kalenjin og var utdannet folkeskolelærer. I motsetning til Kenyatta var han i kamptiden en villig og skruppelløs samarbeidspartner for den britiske kolonimakten, men Kenyatta trengte hans og Kalenjin-folkets støtte og hadde derfor trukket ham inn i den politiske varmen.



Som visepresident var Moi en fargeløs og nesten servil politiker i forholdet til Kenyatta, og da han midlertidig overtok som president i august 1978, trodde folk flest at det kun ville vare noen uker.



Da trådte imidlertid en ny personlighet fram i den samme Moi. I ukene etter Kenyattas død viste han uventet og målrettet handlekraft. Hans utfordrere og opponenter ble skjøvet til side, og i løpet av få måneder var han valgt som ny president og hadde konsolidert sin makt på en måte som forbauset alle. Den gamle kolonimakten Storbritannia var nå særdeles fornøyd med Kenyas nye president.



Kenyas president fra 1978 - 2002: Daniel arap Moi



Sterke motstandere blant kikuyer



I sitt 24 år lange presidentembete befestet Moi ettparti-systemet, hadde stor arbeidskraft og var skruppelløs og hensynsløst manipulerende i sin bruk og misbruk av presidentmakten. I mesteparten av sin periode var han Kenyas de facto diktator.



Det er derfor feil når enkelte hevder at Moi styrte på kikuyuenes nåde. Han lot derimot de kikuyuer som var lojale og drev økonomisk aktivitet av betydning være i fred.



Han hentet samtidig til regjeringen de kikuyuer som var innstilt på lojalt å samarbeide med han, mens han like hensynsløst skjøv ut i kulden eller aktivt forfulgte både kikuyuer og andre som opponerte mot hans regime.



To av hans hardeste motstandere som er velkjent i Norge, er kikuyuene Wangari Maathai og Koigi wa Wamwere. Andre er luoen Raila Odinga som høsten 1991 var politisk flyktning i Norge og luyaen Mukisa Kituyi, som har sin doktorgrad fra Universitetet i Bergen.

Dobling av antall fattige

Moi ga fortløpende politisk og økonomisk makt til folk i sin egen gruppe Kalenjin. Med manipulerende kraft sikret han seg støttespillere også i andre folkegrupper. Når enkelte innenfor regimet opponerte, ble de straks støtt ut i mørket eller verre.

En av Mois få virkelig briljante statsråder var utenriksminister Robert Ouko. Han opponerte mot korrupsjonen, og hans kritikk ble sett på som så farlig at han ble myrdet en dag i februar 1990 etter ordre fra statsledelsen.



I Mois presidentperiode stagnerte først økonomien for deretter å skrumpe inn, mens store deler av produksjonsmidlene forfalt. Korrupsjonen florerte mer enn noen gang mens Moi og hans indre krets av medspillere fikk tilnavnet kleptokrater, det vil si de som stjeler statens penger.



Den mest kjente korrupsjonsskandalen i denne perioden er Goldenberg-skandalen der presidenten selv var en ledende aktør. Dette skjedde i begynnelsen av 1990-årene, og den kriminelle virksomheten tappet Kenya for utenlandsk valuta i et omfang som i tre til fire år tilsvarte ti prosent av nasjonalproduktet.



I Mois periode ble tallet på meget fattige i Kenya doblet. Daniel arap Mois presidentperiode var kort sagt en katastrofe av dimensjoner når det gjelder systemforfall og feilutvikling.

Kenyas 3. president Mwai Kibaki 2002--?

Mwai Kibaki er kikuyu, 76 år og sønn av en småbonde i det kenyanske høylandet. På skolen var han en glimrende elev. Han avsluttet sine studier ved London School of Economics med topp karakter.


Han kom med i politikken som medlem av Kenyattas første regjering i 1963, 32 år gammel, og hadde deretter ulike ministerposter fram til 1978. Da Moi ble valgt president, utpekte han Kibaki til sin visepresident og finansminister. Men forholdet mellom president og visepresident kjølnet gradvis, og i 1988 ble Kibaki fratatt visepresidentembetet. Tre år seinere unngikk Kibaki et mordforsøk og forlot like etterpå KANU, erklærte opposisjon til Mois regime og dannet Det demokratiske parti.


Politisk står Kibaki for en høyreorientert liberal konservativ politikk med stor tro på de muligheter markedskreftene skaper i et samfunn. Fra 1991 ble Kibaki en ledende opposisjonspolitiker som alle grupperinger til slutt samlet seg rundt foran valget i 2002.


Valget 27. desember 2002 ble en triumf for Kibaki og hans regnbuekoalisjon NARC der Raila Odinga var en meget sentral leder. Tre dager seinere mens han fortsatt var sjuk etter en bilulykke under valgkampen, ble han sittende i en rullestol, innsatt som Kenyas 3. president.

Fremskritt til nå

Mye ble bedre i Kenya i årene fram til slutten av 2007. Store deler av landbruket kom i gang igjen. Det samme gjaldt for turistindustrien og annen industri. Økonomien begynte å vokse igjen, og veksten i 2007 var på om lag 7 prosent.

Den offentlige forvaltning ble bedre, og skatteinngangen ble mer enn fordoblet. Det ble forbedringer i rettsvesenet, i utdannings og sosialsektoren.


Men korrupsjonen fikk man ikke bukt med, og de krefter som skaper og opprettholder sosial ulikhet i samfunnet ble enda sterkere. Halvparten av befolkningen var like fattige i 2007 som i 2002. Arbeidsledigheten særlig blant unge var skremmende stor.


Løftet fra Kibaki til Odinga høsten 2002 om at Odinga skulle bli statsminister i den nye regjeringen ble brutt. Forsøket på å gi Kenya en ny grunnlov mislyktes. Regnbuealliansen fra 2002 sprakk følgelig i to omtent halvveis i perioden med Raila Odinga som leder for de som brøt ut. I mars 2007 brøt Kibaki en nasjonal avtale om sammensetningen av Den nasjonale valgkommisjon og satte sine egne folk inn i den.


Brant broer


Kibakis utgangspunkt i 2003 til å bli en stor nasjonal og samlende leder kunne knapt ha vært bedre. Han hadde en stor nasjonal politisk allianse bak seg. Han hadde Odingas og andre lederes lojalitet. Han hadde muligheten til å utvikle en politikk som skapte omfordeling av makt og goder, og han kunne med slike virkemidler ha skapt en stor forsoningsprosess der de onde sår fra historien kunne ha blitt leget. Men Kibaki brukte ikke denne gyldne muligheten. Han brant derimot broen til Odinga, og han forsterket i de to siste år av presidentperioden de historiske konfliktene mellom kikuyuer og de andre og i første rekke luoene.



Kibaki og hans regjeringspartnere blir på denne måten særlig ansvarlig når det gjelder å berede grunnen for de konflikter vi ser i dag.



Raila Odinga og sittende president Mwai Kibaki. Foto: Getty Images.

Valget 27. desember 2007 og dagens politiske krise

Valgkampen forut for valget var meget intens. Meningsmålinger og mye annet tydet på at opposisjonsalliansen ODM, en sentrum venstre allianse med Raila Odinga som leder, ville vinne en klar seier. Odinga øynet med sin nasjonale allianse muligheten for å påføre Kibaki og kikuyuene et politisk nederlag. Slik gikk det også.



Les også på Uriks av Halle Jørn Hanssen: Presidentvalget i Kenya: - Spennende valgkamp



Når det gjaldt parlamentsvalget fikk ODM mer enn dobbelt så mange representanter som Kibakis sentrum høyre allianse PNU, 99 mot 43. Når det gjaldt kommunevalget samme dag fikk ODM mer enn halvparten av alle plasser i kommunestyrene og igjen mer enn dobbelt så mange som regjeringsalliansen PNU.


Når det gjaldt presidentvalget, ble Kibaki erklært som vinner med 47 % av stemmene mens Odinga fikk 44 %. Var det så valgfusk? Ja, og det var valgfusk på begge sider, men mest i Kibakis leir.


Derfor er jeg i likhet med de aller fleste andre både i og utenfor Kenya temmelig sikker på at Raila Odinga også vant presidentvalget, men forskjellen mellom de to, Odinga og Kibaki, var nok mindre i presidentvalget enn mellom ODM og PNU i parlaments- og kommunevalget. Så Raila Odinga er med stor sikkerhet den reelle vinner som ikke ble president.

Hvorfor?

Mwai Kibaki er blitt en gammel mann, men han elsker å være president, og han kan antakelig ikke forestille seg at han skulle måtte gi slipp på embetet. Noen mener at han er mentalt svekket og ikke har politisk kontroll, mens andre sier at han har full kontroll og full oversikt over det som skjer.



Kibaki er meget rik, men neppe korrupt. Derimot er han omgitt av politiske venner og støttespillere som er gjennom korrupte og hensynsløse maktmisbrukere. De trenger Kibaki som vern mot innsyn, gransking og faren for rettergang og dom. Disse menneskene er antakelig villig til å gjøre hva som helst for å beskytte sine interesser. Maktbrynden gjør dem politisk blind, og de ser ikke at Kenyas undergang også er deres undergang.


En vei ut av krisen?


Voldshandlingene etter valgfusket har så langt kostet mer enn 1000 menneskeliv mens mer enn 300 000 mennesker eller ca 50 000 familier har sett sine hjem bli ødelagt og er flyktninger i eget land. Sier vi at verdien på det hver familie har tapt er 20 000 kr, taler vi om ødeleggelser for omlag 1 milliard kroner.



Eksportindustrien og turistindustrien har allerede lidd tap. Kenya har i tillegg mistet store inntekter fra transitt av varer fra Mombasa til Uganda, Rwanda og Sør-Sudan fordi transporten har stanset opp. Totalt snakker vi i løpet av vel en måned om ødeleggelser, produksjonstap og tapt eksport som samlet beløper seg til mer enn 15 milliarder kroner.


Omlag 400 000 mennesker er blitt arbeidsløse. Den kenyanske arbeidsgiverforeningen bebuder nå nye masseoppsigelser. Det betyr at inntektsgrunnlaget for nærmere en million familier blir borte. Skatteinngangen stanser opp. Statskassen vil i løpet av kort tid være tom.


Midt i alt dette må vi også huske på at det er i Nairobi at FN har sitt største fysiske nærvær utenfor New York, noe Kenya tjener store penger på.



Det er ikke bare UNEP, Verdens miljøprogram og HABITAT, Verdens bosettingsprogram som ligger i Nairobi, men en rekke andre FN-institusjoner primært knyttet til oppgaver i Afrika med til sammen flere tusen ansatte. Det er nesten som det ikke er tenkelig at FN skulle måtte stenge i Nairobi og flytte til et annet sted, men det kan bli konsekvensen av det som nå skjer.


Dette søskenparet er blitt internflyktninger i Kenya. Foto: Redd Barna.


På randen


Kenya beveger seg nå med økende fart mot stupet. Kollapser Kenya, bryter også mye annet i Øst-Afrika og på Afrikas Horn sammen. Anarkistiske Somalia med islamistisk innflytelse i rask vekst får en åpen flanke mot sør. Den skjøre freden mellom sør og nord i Sudan blir farlig truet, stabiliteten i Uganda og Rwanda det samme.



Alt dette vil kunne få ødeleggende konsekvenser for vekst og utvikling og dermed stabiliteten i resten av Afrika.



Et Afrikas Horn i sammenbrudd vil kunne virke meget negativt inn på situasjonen i Midt-Østen og ha åpenbare negative konsekvenser for Europa og resten av verden for øvrig.


FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan har sammen med sitt team og forhandlingsgruppene fra de to hovedparter i konflikten, forhandlet frem et såkalt veikart for tiltak som skal stabilisere situasjonen, skape fred og legge grunnlaget for en ny utvikling.


Dette forslaget er veldig bra, og det gir en farbar vei ut av krisen. Men jeg frykter at Kibaki og hans bakmenn, og kanskje heller ikke Odingas bakmenn, ikke vil ha noen løsning. Derfor er det tvingende nødvendig at alle gode krefter i Afrika og ellers i det internasjonale samfunn nå mobiliserer for det hardest mulige politiske og diplomatiske press med sanksjoner mot makthaverne i Kenya.



Det står om fremtida først og fremst for Kenyas 35 millioner og de andre 150 millioner mennesker som lever på Afrikas Horn, men Kenyas krise angår nå en hel verden.


Bilde: Jane Njeris hus er brent ned under voldsbølgen i Kenya. Nå lever hun i en midlertidig leir for internflyktninger sammen med sine tre barn. Foto: Redd Barna.

Om forfatteren

På nyhetsnettstedet Uriks, www.uriks.no, kan du lese hele denne Kenya-analysen av Afrika-kjenner Halle Jørn Hanssen, samt få et overblikk over hele saken slik den fremstår med bruk av aktuelle bilder. Hvordan i all verden i Kenya finnes på http://www.uriks.no/news/Hvordan-i-all-verden-i-Kenya.html.

---

---

---

Vurdering: Ikke vurdert enda

--Velg-- 0 1 2 3 4 5

---

Kommentarer

Bruker du denne artikkelen som innhold? - Legg igjen en adresse til din side i kommentar-boksen under
Du kan også sende en beskjed til forfatteren: Uriks - om du ikke vil skrive i kommentarfeltet

Skriv Kommentar

Skriv inn koden du ser på bildet