|
Hos WebArtikler.com får du gratis artikler du kan benytte som innhold på ditt eget nettsted, din egen blogg, eller i nyhetsbrevet ditt. Under ser du et eksempel på en slik gratis artikkel. |
|
Alle: Utskriftsvennlig Versjon
Innlogget: Les som PDF
Innlogget: Hent HTML Kode
av: Gjest |
|
Halle Jørn Hanssen kommenterer fra Sudan: Tre år med fredsavtale
Afrika-kjenner Halle Jørn Hanssen kommenterer fra Sudan med fokus på den tre år lange fredsavtalen mellom Sør-Sudan og regjeringen i Khartoum. Ved å vise til utviklingstrekk illustrerer han hvor fredsavtalen står i dag og belyser mulige veier videre.
(Uriks, 30.01.08, hele saken på http://www.uriks.no/Nyheter/Halle-Jorn-hanssen-kommenterer-fra-sudan-tre-ar-med-fredsavtale.html
- Hvor står fredsavtalen i dag?
9. januar 2005, Moi Stadion i Nairobi: Tusenvis av mennesker danser, synger og spiller inne på stadion. Flere danse- og sanggrupper trenger seg gjennom sperringene og ut på gressplenen for å vise de politiske ledere og andre gjester sin glede over det som har skjedd. Noen gråter av glede - en ny og løfterik fremtid er endelig ventet...
Bilde: En kunstnerisk utøver i dans på Moi stadion i Kenya 9. januar 2005. Foto: Ivar Christiansen, Norsk Folkehjelp.
Tekst: Halle Jørn Hanssen, joe-hall@online.no
9. januar 2005 deltok jeg etter invitasjon av Det sudanske folks frigjøringsbevegelses (SPLMs) leder John Garang under fredsseremonien for Sudan på Moi Stadion i Nairobi. Det var en stor historisk opplevelse. Her ble en detaljert fredsavtale fremforhandlet og underskrevet - en tre år lang politisk prosess under kenyansk ledelse hadde ført helt frem.
Bilde: SPLM-leder og senere i 2005,visepresident i Sudan, John Garang sammen med Afrika-kjenner Halle Jørn Hanssen i Nairobi 9. januar 2005. Foto: Ivar Christiansen, Norsk Folkehjelp.
Fredsavtalens fundament
Håpet var at Afrikas lengste voldelige konflikt som begynte med uavhengigheten i 1956 og som med unntak for fredsperioden 1973-1983, varte helt til 2003, nå var slutt. Den hadde kostet mer enn to millioner mennesker livet, mer enn fire millioner var hjemløse i eget land eller flyktninger utenlands.
Sør-Sudan som hadde vært krigsområde, var i det meste en ruinhaug.
Som vitner til fredsseremonien var flere av Afrikas statsoverhoder på plass, den amerikanske utenriksminister og mange andre regjeringsrepresentanter fra afrikanske og andre land inkludert vår egen utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson.
LA NED STOR INNSATS FOR FREDEN: Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister, her sammen med SPLD-leder John Garang. Foto: Ivar Christiansen, Norsk Folkehjelp.
Hun hadde selv levert en meget betydelig personlig politisk innsats for å få fredsavtalen på plass. På stadion var det tusenvis av mennesker som feiret at den lange krigen var over og at en ny tid med fred og utvikling skulle komme.
Løfte om egen regjering i Sør-Sudan
Avtalen som ble inngått mellom de to krigførende parter, SPLM, Det sudanske folks frigjøringsbevegelse og det islamistiske militære diktaturregimet i Khartoum under ledelse av president Omar Bashir, hvilte på noen hovedpilarer.
For det første ble det gitt et løfte om at folkene i Sør-Sudan seks år etter at avtalen var undertegnet, skulle ha rett til i en folkeavstemning å bestemme om Sør-Sudan skulle være en del av Sudan eller bli en egen stat. Dette var et kjernepunkt som gjorde resten av avtalen mulig (det skal etter avtalen holdes folkeavstemning over dette i 2011, red.anm.)
Dernest skulle man i en overgangsperiode frem til frie valg i 2009 balansere den politiske makt i regjering, parlament og andre politiske institusjoner.
I avtaleknippet fremgikk det at Sudan skulle være en slags konføderal statsdannelse; at Sør-Sudan skulle ha en egen regjering med en egen grunnlov og at en på overordnet nasjonalt nivå skulle ha en regjering basert i Khartoum.
Geriljahæren SPLM som del av landets militære styrker
Den tredje pilaren handlet om deling av inntekten fra Sudans naturressurser, det vil i dag i hovedsak si oljeinntektene, der sentralmakten fikk 50 prosent og regjeringen i Sør-Sudan fikk den andre halvparten av inntektene. Spesielt i Sør-Sudan er det mye vann, god jord og flere kostbare mineraler i tillegg til olje, først og fremst gull.
Den fjerde pilaren var den militære sikkerhetsavtalen som bestemte hvordan de militære maktforhold skulle organiseres og ledes, samt hvor i landet de ulike styrkene skulle være plassert. Et kjernepunkt i denne avtalen var at SPLMs geriljahær, SPLA, fikk status som Sør-Sudans egen del av landets samlede væpnede styrker og være stasjonert i sør.
INN I LANDETS VÆPNEDE STYRKER: Soldater i Det sudanske folks frigjøringsbevegelse (SPLM) skulle etter fredsavtalen i 2005 være stasjonert i sør som del av landets samlede, militære styrker, med hovansvar for Sør-Sudan. Tilbaketrekning av Khartoum-styrkene i Sør-Sudan har imidlertid blitt systematisk forsinket, noen tropper ble trukket ut nylig. Foto: Ivar Christiansen, Norsk Folkehjelp.
Garang med krav om Darfur-løsning
Så var det et politisk tema til som SPLMs leder John Garang helt til det siste insisterte på skulle være med i avtaleverket, nemlig en referanse til konflikten i Darfur med en forpliktelse for de to parter til å finne en snarlig fredsløsning for Darfur.
Dette kravet nektet den annen part, regimet i Khartoum, overhode å forholde seg til. Garangs valg ble til slutt en fredsavtale uten referanse til Darfur eller ingen avtale.
____________________________
23. juli 2005: SPLMs leder John Garang kommer til Khartoum for første gang på 19 år for å bli innsatt som landets 1.visepresident. De gamle makthavere har ikke forutsett hva som kommer til å skje.
Det svarte og dermed afrikanske folkeflertallet i Khartoum, kommer i hundre tusener og atter hundre tusener, til slutt mer enn en million, for å feire at deres politiske leder John Garang skal bli visepresident.
Bilde: Khartoum, Sudan 23.juli 2005.
Dette året - 2005 - er vanskelig og dramatisk. To foreløpige grunnlover skal skrives og vedtas, og samsvare med teksten i fredsavtalen også for punktene om respekt for menneskerettighetene og demokratisk utvikling. Punktene om politisk institusjonsetablering og maktdeling i regjering og parlament skal iverksettes. Prosessen blir forsinket, men sommeren 2005 godkjennes de to foreløpige grunnlovene.
23. juli ble i avtalesammenheng en merkedag.
Dette var en overraskelse selv for ledelsen i SPLM, men det var en sjokkartet politisk hendelse for den annen part, de gamle makthavere, islamittene i Det såkalte nasjonale kongressparti, NCP. De hadde ingen forestillinger om at John Garang kunne være så populær i hovedstaden.
Garang dør
En uke seinere kom meldingen om at John Garang var omkommet i en helikopterulykke i nærheten av sin hjemby, New Site, i Sør-Sudan. Den internasjonale kommisjonen som undersøkte etter ulykken, konkluderte med menneskelig svikt som årsak. I Ugandas hovedstad Kampala skrev en velrenommert redaktør i sin avis like etter ulykken at Garang ikke omkom, men ble myrdet. I dag er det stadig flere mennesker i Sudan og i Øst- Afrika som tror nettopp det.
Garangs død kunne ha ført til fredsavtalens sammenbrudd, men SPLMs ledelse handlet lynraskt og fikk valgt ny leder, nemlig SPLMs nestleder og SPLAs nestkommanderende, Salva Kiir. Han ble etter kort tid innsatt som både president i Sør-Sudan og 1.visepresident i Sudan. Sakte, men sikkert, kom det normale politiske arbeid i gang igjen både i Juba, hovedstaden i sør og i Khartoum. Men politisk uenighet, spenning og konflikt meldte seg fort i hverdagen.
Utfordringene melder seg
På nasjonalt nivå skulle det etableres en nasjonal samlingsregjering der de gamle makthavere, islamittene i Det nasjonale kongresspartiet (NCP) skulle ha 52 prosent av alle plasser, mens SPLM skulle ha 28 prosent. Resten skulle gå til andre politiske aktører i Sudan. Fordelingen i parlamentet og andre politiske institusjoner var den samme.
Her oppsto det med en gang på seinsommeren 2005 en vanskelig konflikt. President Bashir nektet å utnevne alle kandidater til statsrådsstillinger som SPLM foreslo. Det mest kontroversielle var at presidenten så bort fra SPLMs forslag til utenriksminister og utnevnte den politiske friløperen og svikeren fra sør, Lam Akol.
Dernest så presienten bort fra en forhåndsavtale om at SPLM enten skulle ha olje- og energiministeriet eller finansministeriet. SPLM ble kort sagt avspist med ministerier av mindre politisk betydning. Det var det første alvorlige tillitsbruddet i forhold til SPLM.
Snytt for avtalte oljeinntekter
Når det gjaldt fordelingen av oljeinntektene, viste det seg fort at SPLM ikke fikk se innholdet verken i oljekontraktene med utenlandske selskaper (les kinesiske) eller vite hva som var de egentlige oljeinntektene.
Regjeringen i Sør-Sudan har følgelig ennå ikke på noe tidspunkt fått sine 50 prosent av oljeinntektene, kanskje ikke mer enn 20 prosent. Det har vært så galt at overføring av sør sin del av oljeinntektene er blitt stadig mindre i en lang periode der oljeprisen har steget til dels svært mye. Også dette har vært konfliktskapende i forholdet mellom Det sudanske folks frigjøringshær, SPLM og Det nasjojale kongresspartiet, NCP.
Sikkerhetsavtalen i fredsavtalen forutsatte en tilbaketrekking av styrkene til den gamle regjeringen i Khartoum fra områdene i sør innen gitte tidsfrister. Gjennomføringen av denne delen er av Khartoum blitt systematisk forsinket med hensyn til gjennomføring siden 2005 og til nylig.
Dette konfliktforholdet har skapt ekstra mye vondt politisk blod mellom partene. Nært knyttet til sikkerhetsavtalen er to separate tilleggsavtaler i fredsavtalen som gjelder tre geopolitiske områder som er omstridt, nemlig Abyei som er rik på olje, Sør Kordofan (Nuba-fjellene), som ligger nord for grensen mellom nord og sør - og delstaten Blue Nile, som ligger i grenseområdet mellom nord og sør. Inntil nylig var det ingen eller liten fremgang når det gjelder gjennomføring av avtalene.
Utviklingstiltak i sør
Folkene i sør har desidert lidd mest under den lange krigen, og de har derfor hatt de største forventningene til hva freden skulle bringe. Men gjennomføringen av konkrete utviklingstiltak har gått seint av flere grunner. For det første valgte SPLM og internasjonale donorer i samarbeid med FN og Verdensbanken en form på prosjektgjennomføringen som gjorde at Verdensbanken fikk siste ordet når det gjaldt gjennomføring av konkrete prosjekt. Men Verdensbanken har demonstrert en så rigid form for byråkrati og regelbundethet i sin måte å arbeide på at den er blitt den store hindringen for utvikling.
Regjeringsadministrasjonen i sør er dessuten delvis dårlig bemannet og er uten erfaring med forvaltningsarbeid. På toppen av det hele kommer at det nesten ikke finnes noen form for infrastruktur i sør.
Det var i 2005 mindre enn 10 kilometer vei med fast dekke i Sør-Sudan. Ingen jernbane fungerte, og transportkapasiteten på Nilen og andre elver var helt minimal. Samtidig måtte det aller meste av tungt byggemateriell importeres via transitthavnen Mombasa i Kenya på lastebiler gjennom hele Kenya og Uganda og til slutt, de siste 300 til 500 km inne i Sør-Sudan, på veier som i praksis er nesten ikke eksisterende.
Lokalbefolkningen sliter
Nylig har det kommet ut rapporter om utviklingssituasjonen i sør som er alarmerende.
Kun et lite mindretall av barn har adgang til skole. Analfabetismen for voksne er mange steder på 90 prosent eller mer og flere steder er det knapt en kvinne som kan lese og skrive. Helsetilbud er de fleste steder nesten ikke eksisterende.
Barnedødeligheten er skremmende høy. Det samme gjelder for kvinner som dør i barselseng. Vi har kort sagt å gjøre med en hverdag for meget fattige mennesker der nesten alle mangler det meste.
Det har som nevnt tatt tid å komme i gang, men nå skjer det saker og ting på utviklingssiden. Folk i sør kan for første gang si til hverandre at freden litt etter litt gjør deres hverdag bedre.
Krisen i oktober i fjor
I hele perioden fra sommeren 2005 og til seint forrige høst, har det igjen og igjen vært skarp politisk uenighet mellom det dominerende regjeringsparti NCP og SPLM av årsaker som er omtalt ovenfor. Så plutselig 11. oktober i fjor kom meldingen at SPLM suspenderte sin deltakelse i regjeringen i Khartoum og trakk alle sine statsråder og parlamentarikere ut av institusjonene i Khartoum og til Juba. Begrunnelsen var flerfoldig.
SPLM ville ha sine egne folk på avtalte plasser i regjeringen. De ville ha virkeliggjort avtalen om deling av oljeinntektene. Videre ville de ha alle punkter i sikkerhetsavtalen respektert av NCP og gjennomført snarest. Det ble brukt et meget kraftfullt politisk språk begge veier, og en av Sør Sudan ledende generaler gjorde oppmerksom på at selv om de ikke ønsket en ny krig, så var de rede, og at de denne gangen ville ta krigen til byene i nord. ”Vi skal ramme deres barn”, var budskapet.
Det ble øyeblikkelig satt i verk en omfattende diplomatisk aktivitet for å presse fram konsesjoner fra NCP og forhandlinger mellom de to parter. Situasjonen var meget spent og vanskelig, og flere internasjonale Sudan- kjennere spådde fare for sammenbrudd for fredsavtalen og ny krig mellom nord og sør.
Kommet videre
Kombinasjon av politisk og diplomatisk press og frykten for en ny krig, ga etter hvert visse resultater. Det første som skjedde var at NCP aksepterte SPLMs forslag til ny utenriksminister som ble Deng Alor, en av SPLMs toppledere og meget respektert. Men enda viktigere var det at SPLMs generalsekretær Pagan Amum ble minister med ansvar for å lede regjeringens arbeid (en slags statsminister under president Bashir). Pagan Amum er sett på som en meget dyktig og hardt arbeidende person, og rapportene fra Khartoum er at han alt har satt spor etter seg.
Det har skjedd forbedringer når det gjelder gjennomføringen av sikkerhetsavtalen. Flere styrker av den gamle regjeringshæren er trukket ut av områder i sør. Det har også skjedd forbedringer når det gjelder gjennomføringen av avtalen om styremåte for det omstridte og oljerikeområdet Abyei. Men det er ingen avklaring når det gjelder mer oljepenger til sør, og for flere andre saksområder er det fortsatt stor uenighet.
Det er heller ingen enighet mellom NCP og SPLM når det gjelder å finne en løsning på Darfur-konflikten.
Les også på Uriks: Fredsavtalen i Sudan må respekteres!
Les Leger Uten Grensers beretning fra Sør-Sudan på Uriks: Sør-Sudan - fremdeles en kamp for å overleve
Også kamper mellom stammer i Sør-Sudan - får konsekvenser for hjelpearbeidere: Pasienter og familiemedlemmer drept på Leger Uten Grensers sykehusområde
Les også på Uriks: Sudan: Tomm Kristiansen nekter å gi seg
Norsk Folkehjelps sider: Tre-års dagen for fredsavtalen i Sudan feiret
Norge og Sudan
Norge spilte en meget viktig rolle under fredsforhandlingene. Samtidig hadde norske institusjoner over lang tid bygget mange konstruktive relasjoner og utviklet mye politisk godvilje mellom mange i Sudan og mange i Norge som ulike norske regjeringer i ettertid har hatt fordel av. Det begynte med universitetet i Bergen som fra rundt 1960 og til nå har utviklet et samarbeidsforhold til universitetet i Khartoum som har styrket begge parter og bidratt til at universitetet i Bergen er et av de beste i verden på Sudan.
Kirkens Nødhjelp fikk i 1974 oppdraget på vegne av NORAD med å gjennomføre den norske bistanden til utvikling i Sør-Sudan, og KN spilte i ti året som fulgte inntil fredsavtalen fra 1972 brøt sammen i 1983, en meget sentral rolle i alt som hadde med utvikling i Sør Sudan å gjøre. I perioden etter har KN hatt programmer både i nord og sør.
I 1987 kom så Norsk Folkehjelp inn på den politiske arena i sør. Folkehjelpen tok straks standpunkt for folkene i sør og deres kamp for frihet og menneskeverd. Dette førte til at det utviklet seg et meget spesielt og godt forhold mellom mange i Norsk Folkehjelp og mange både i ledelsen i SPLM og mennesker ellers i Sør-Sudan. Verdien på den samlede bistanden via Folkehjelpen til folkene i Sør-Sudan er for ti års perioden fra 1987 og til nå på nærmere tre milliarder kroner.
Antipati mot Norge
Norge er i en troika sammen med USA og Storbritannia som særlig ansvarlig for overvåkningen av gjennomføringen av fredsavtalen. Men det som i praksis gradvis har skjedd siden 2005 er at USA er blitt så opptatt av andre geopolitiske områder i verden at Sudan ikke lenger får samme prioritet som før. Når det gjelder Storbritannia har landet tradisjon for en Sudan-tilnæring som er annerledes enn den norske med en de facto i favorisering av regimer og folk i nord. I denne situasjonen er Norge blitt mer alene enn godt er.
Det har gitt anledning for den dominerende regjeringspartner i Khartoum NCP til å forsterke sine antipatier for Norge og norske aktører, og det er hovedforklaringen på at president Bashir trass i sterk motstand fra SPLM, avviste norsk og svensk deltakelse i FN styrkene som skal til Darfur.
Sudan er Norges viktigste bistandsland i Afrika, og overføringene i år vil komme opp mot 700 millioner kr. Utviklingsminister Erik Solheim og regjeringen må følgelig manøvrere i et politisk farvatn i Sudan som til tider ikke bare er vennlig, men direkte uvennlig innstilt.
Les også på Uriks:
Sudan gir Norge hodebry
Norske soldater ikke velkomne i Darfur
Tiden renner ut for Darfur-styrke
Ingen norske soldater til Darfur
Avhengig av politisk løsning i Kenya
Kenya er et særdeles viktig transittland for det aller meste av varer som skal inn i Sør Sudan. Havna i Mombasa i Kenya må være i funksjon, og den lange transportveien på inntil 2000 km til mottakspunktene inne i Sør- Sudan, må være kjørbar og trygg.
På grunn av den politiske krisen og opptøyene i Kenya, er ikke lenger disse forutsetningene til stede. Det er mangel på drivstoff overalt i sør, og snart vil mangelen på medisiner og mat melde seg som akutte problemer. Folkene i Sør-Sudan blir dermed uskyldige politiske gisler i den tragedie og maktkamp som nå utspiller seg i Kenya. Om ikke krisen i Kenya får en snarlig løsning, kan den i seg bli en ny trussel mot fred og utvikling ikke bare i Sør-Sudan, men i hele Sudan.
Om forfatteren
Vurdering: Ikke vurdert enda
Andre artikler i kategorien Samfunn og Politikk
Forrige Artikkel - Uriks presenterer: Gisselbrevet fra Ingrid Betancourt
Neste Artikkel - Hvordan i all verden i Kenya?
Forrige Artikkel - Uriks presenterer: Gisselbrevet fra Ingrid Betancourt
Neste Artikkel - Hvordan i all verden i Kenya?