Vennskap eller menneskelighet i møtet med et menneske?

Tenker litt på at formidler et fellesskap at det vil utvikle vennskap mellom medlemene, da har det sagt noe om at det også vil møte medlemmer som sliter med medlemsskapet. For å finne en felles forståelse, fellesskap/medlem. Men det er kanske det gammeltestamentlige "Et øye for et øye" som gjelder også i dagens digitale verden? Og ikke det vennskapelige "Hvordan har du det? Fortell meg, jeg vil gjerne vite".

Tirsdager er det vafler i heimen, Fruen har åpent hus og inviterer til gode samtaler over en kopp kakao og vafler. Men denne tirsdagen ble det ikke vafler i heimen, for Kamelryttersken gikk på kafè. Filosofisk kafè på Trondheim Menneskerettighetshus som er drevet av Human-Etisk Forbund. Verdensproblemer løser hu gjerne, og så var a nysgjerrig på hva en filosofikafè var og det kunne jo hende at det ble en god samtale der. Og det ble det. Selv om settingen var ny og anderledes, med ordstyrer og litt styring på de frie assosiasjonene.

Spennende med 12 - 15 mennesker hu ikke hadde møtt før, og som kom av interesse for den gode samtalen og for en mulighet til å filosofere over dypere tema enn vi vanligvis gjør i hverdagen. Tirsdag 30. november er allerede satt av i kalenderen og Ynglingen utfordra til å være med. Han har sansen for samtaler om dypere tema enn innholdet i middagen.

Fikk e-post fra en venn i dag

    RE: [Fwd: Vær glad melding]

    Hei "Kamelrytterske",

    Fant frem denne forleden. Lenge siden jeg har hørt fra deg.
    Er det good news or bad news - det er gjerne en av delene når det blir stille på en
    front..

    Mvh J
    (der stillheten bunner i stress-stress-stress)

Bare sånn helt ut av det blå. Har tenkt litt på å sende en e-post for å høre hvordan det sto til i den heimen den siste uka, men så kom han Kamelryttersken i forkjøpet. Og det var litt godt at noen bryr seg sånn uten videre :)

På en annen front kom det ei problemstilling som ikke er beinkløvd. Hvordan møte et menneske som sier at en felles historie er vond? Kamelrytterskens første innskytelse er å finne en felles forståelse for hva som er vondt. Hu støtter seg ofte til Kierkegård og hans ord om Hjelpekunst:

    "At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der..."

Èn ting er at Kierkegårds tanker om Hjelpekunst blir mye brukt i helseutdanningene. I rehabilitering hvor Kamelryttersken har sin erfaring fra, er det alfa og omega for en god rehabiliteringsprosess at terapeuten klarer å møte pasienten der han er i sin prosess og skaper en felles forståelse for mulighetene og utfordringene pasienten står overfor.

Vennskap filosoferes det gjerne over, og er nok noe de fleste av oss har et forhold til hva er. Samme med det å utvikle vennskap. Må man ha et minste felles multiplum av menneskelig kjemi før man kan utvikle et mellommenneskelig forhold fra bekjentskap til vennskap? Går den kjemien ut fra et felles ståsted og forståelse for litt dette og noe hint?

For å blande inn Kierkegård vil det kunne bety at et minste felles multiplum for å utvikle et vennskap er at det ene mennesket er hvor det andre er. At de deler en felles forståelse for hva de har felles. Utvider man da ligninga med det arme mennesket som forteller at "Vår felles historie er så vond" begynner det å bli en utfordrende tankeøvelse for noen hver. Iallfall hvis det i ligninga er et fellesskap som møter mennesket med: "Det der må du komme deg over", uten å ville innrømme at den felles historia faktisk er vond for mennesket som står der med sin smerte. Hvis fellesskapet samtidig forteller at hos oss kan du utvikle interessene dine og utvikle vennskap med andre med de samme interessene, da blir det en krevende tankeøvelse for Kamelrytterskens små grå. For hu klarer ikke å få de to utsagnene til å henge sammen.

På den ene siden sier fellesskapet "Den vonde historia må du bare legge fra deg, vi er ferdige med den og har gått videre". Altså de vil ikke møte den smerten medlemmet formidler og prøve å se om det er noe som kan løses i fellesskap. En slags "øye for øye"-tenking, hvor den som ikke kan følge med blir etterlatt for å klare seg som best han kan uten fellesskapets støtte. Samtidig sier fellesskapet at hos oss kan du utvikle vennskap med andre som har samme interesser som du. Det vil si at fellesskapet setter rammene for forholdet mellom medlemet og dem selv. Er det slik vennskap utvikles?

Kommer litt an på hva man vil oppnå. Om det er større fordeler ved å være med i fellesskapet enn å være utenfor, er det mange som spiser nokså store kameler med god apetitt. Det er likevel grenser for størrelsen på kamelene. Blir smertene for store når man svelger, slutter man å svelge. Enkelte velger å la være, andre parterer kamelen, mens noen velger å si: "Smertene er for store, kan dere ikke møte meg på at dette er vondt?"

Tenker litt på at formidler et fellesskap at det vil utvikle vennskap mellom medlemene, da har det sagt noe om at det også vil møte medlemmer som sliter med medlemsskapet. For å finne en felles forståelse, fellesskap/medlem. Men det er kanske det gammeltestamentlige "Et øye for et øye" som gjelder også i dagens digitale verden? Og ikke det vennskapelige "Hvordan har du det? Fortell meg, jeg vil gjerne vite".

Om forfatteren

På http://Karavanseraiet.no finner du innlegg om lignende tema som dette, om mellommenneskelige forhold på flere plan. Og om motorsykkelkjøring, og det er ofte alvor i humoren, og humor i alvoret, for a er snodig slik, Kamelryttersken.

Kamelryttersken som driver Karavanseraiet.no er ei aktiv og omgjengelig guttejente, med masse humor. Når hu ikke er på jobb, hender det heller ofte at a treffes på motorsykkelen på vei et annet sted. Kamelryttersken er aktiv i MC-ravnan, Trondheims natteravner på motorsykkel og Senior MCs førerutviklingsgruppe.

Kamelryttersken er Ergoterapeut og arbeider til daglig som Miljøterapeut på et dagtilbud for mennesker med varig nedsatt arbeidsevne og mulighet for å delta i arbeidslivet. Sånn innimellom familieliv, arbeid og motorsykkelen studerer hu pedagogikk på NTNU. Målet er å få en pedagogisk/didaktisk ballast i tillegg for bedre å kunne møte pasienter/brukere/pårørende. Og ikke minst bli flinkere til å formidle kunnskap.

Kommentarer

Skriv Kommentar